Regjeringens verdiimperialisme

11. Juni vil Stortinget vedta en svært kontroversiell familiereform som vil berøre alle familier. Reformen bygger på et verdisett som Jens Stoltenberg tidligere har omtalt som det eneste anstendige.

Diskusjonen om kjønnsnøytrale ekteskap har vært basert på helt feil kriterier. Fra Regjeringen sendte forslaget ut på høring og til nå har ingen av landets medier gjennomført en kritisk analyse av reformforslaget. Reformens omfang og konsekvenser er ennå ikke dekket av noen. Ved å gå lovforslaget nærmere i sømmene vil man se at diskrimineringsretorikken de rødgrønne har valgt nærmest uthules i deres eget lovforslag.

Av bakgrunnsmaterialet i lovforslaget fremgår det nemlig at verken homofile eller deres barn diskrimineres med nåværende lovgivning. Barneloven sikrer alle barn like rettigheter. Homofile og deres barn er i tillegg gitt særrettigheter ved mulighetene i partnerskapsloven og adopsjonsloven til å inngå partnerskap og adoptere hverandres barn. Barn av homofile er i dagens lov sikret samme rett som alle andre barn til å kjenne sine biologiske foreldre. Dette viser med all mulig tydelighet at behovet for en reform på dette området ikke bare er betydelig overdrevet, men også helt unødvendig.

Det må altså være en annen grunn til at Regjeringen ønsker denne lovendringen nå. Når Nordisk nettverk for ekteskapet har konfrontert politikerne med manglende utredning og konsekvensanalyse har vi fått til svar at dette er et verdispørsmål og derfor ikke kan utredes. Dette er opplagt helt feil! Dette spørsmålet berører helt fundamentale rettigheter som slås fast i internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon slår fast retten til å kjenne og få omsorg av sitt biologiske opphav. Dette er rettigheter som regjeringen og Stortinget nå vil undergrave.

Hvilke verdier og normer er det så Regjeringen ønsker å endre? Lovutkastet unnlater å synliggjøre at moderne kjønnsforskning nødvendigvis er et grunnleggende premiss for reformforslaget. Det er her ideen om kjønn som en konstruksjon er formet. Konfliktlinjene mellom kjønnsforskningen og øvrig kunnskapstradisjon er underslått. I stedet for å erkjenne at reformen “felles ekteskapslov” er inspirert av en særdeles tvilsom del av vitenskapen, anklages reformens motstandere for å være umoderne, religiøse og tradisjonsbundne.

Den mest ytterliggående kjønnsforskningen med et samfunnsendrende sikte blir lagt til grunn. Denne baseres på opphevelsen av kjønn og biologi som kriterier for familie og foreldreskap. I høringsnotatet skriver regjeringen: ”Det at man ikke kan få barn med sin partner etter naturmetoden på grunn av at paret har samme kjønn, er ikke medisinsk begrunnet, men snarere sosialt relatert”. Regjeringen gjør seg altså til talsmann for kjønn som en sosial kategori og ikke basert på biologiske kriterier.

En aggressiv likestillingsretorikk har nådd det privatrettslige området. Barnas rettigheter, trossamfunns enstemmige protester, naturlige og biologiske realiteter samt en homogen historisk erfaring settes til side og overhøres. Regjeringens nye verdier erstatter den naturlige forplanting til fordel for en ny konstruert virkelighet. Det mest reale hadde vært å fremme en åpen debatt om disse omfattende endringene og invitere folket til å si sin mening gjennom et valg. Så lenge mediene tier har vi valgt som et siste forsøk på grundig informasjonsvirksomhet å starte kampanjen www.jatilfar.no.

Les en forkortet versjon av innlegget i Aftenposten her.

 

Verdikonflikt

En ny type konflikt er i ferd med å se dagens lys i Norge: Hvilke grupper har krav på mest vern? Homofile, eventuelt kvinner, eller troende? Ny allianser er på vei og verdier står på spill. Religionsfriheten står mot vern mot diskriminering i en ladet verdikonflikt.

– Dette er et testspørsmål for det liberale samfunn. Utvalgets forslag gir assosiasjoner til totalitære samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med, kommenterer Rolf Kjøde i dagens Vårt Land om diskrimineringsutvalgets sluttrapport.

Bakgrunnen er de mye omtalte §§ 2 og 13 i diskrimineringslovgivningen som gir trossamfunn rett til å forskjellsbehandle i ansettelser med hensyn til trossamfunnets egenart. Diskrimineringslivsutvalget har nylig avgitt sin sluttrapport, og likestillingsministeren har sendt den på høring før Stortinget skal behandle et endelig lovforslag.

Problemstillingen som reises er om trossamfunn skal få lov til å la være å ansette f.eks på bakgrunn av samlivsform eller kjønn. I lovverket idag er det en generell dispensasjon for trossamfunn, noe som er beskyttet i internasjonale konvensjoner.

Ifølge regjeringspartiene (kanskje med unntak av Sp) er det viktigere å sikre alle fri tilgang til alle stillinger og behandler dette som en diskrimineringssak. Det er derfor kommet signaler om at det kan bli endringer i lovverket slik at det kun er ledende stillinger som prest, rabbiner etc. som er unntatt fra lovbestemmelsene.

– På en internatskole har også vaktmester, kjøkkensjef og internatleder viktige roller i å skape et totalt læringsmiljø av teori og praksis, tro og liv, sier Kjøde til Vårt Land og videreformidler et syn som trolig vil være viktig for både katolikker, muslimer og humanetikere. Jeg ville likt å se at humanetikerne ansatte en pinsevenn som vaktmester!

Når det gjelder samlivsform understreker trossamfunnene at det er et frivillig valg å leve ut en homofil orientering. Skillet mellom “legning og praksis” fungerer derfor som et slags forsvar for forskjellsbehandlingen. Når det gjelder å ikke ansette kvinner kan det ikke vises til et liknende valgelement. Blir ikke dette litt som å forskjellsbehandle andre grupper som ikke kan velge bort sin egen identitet. Burde rasistiske organisasjoner kunne forskjellsbehandle ut fra rasistiske motiver ved ansettelser?

Jeg vil hevde at de eksemplene ikke umiddelbart kan sammenstilles. Når kvinner ikke kan ansettes som imamer eller generalsekretær i misjonssambandet så er det ikke fordi de ikke er gode nok. Det dreier seg ikke om ulikt menneskeverd, men snarere om en tolkning av skriftene der menn og kvinner gis forskjellige roller.

Dette kan kanskje ligne på et forsvar for en rasistisk diskriminering, men der rase rammer en gitt avgrenset folkelig gruppering går forskjellsbehandlingen av kvinner tvers gjennom alle kulturer. Dessuten ligger det som et premiss, i hvert fall i konservativ kristen teologis såkalte tjenestedelingsprinsipp, at alle har det samme menneskeverd, men at det er gitt ulike roller for menn og kvinner i menigheten.

En slik diskusjon kan selvsagt gjøres lang og jeg erkjenner at den er vanskelig. Samtidig så dreier unntaksbestemmelsene i diskrimineringsloven om noe annet enn et nitig forsvar for hvilke grupper man kan forskjellsbehandle. Religionsfriheten er betinget av at det er trossamfunnene selv som skal definere hva som er deres læregrunnlag. En statlig inngripen i dette har, som Ola Tulluan og Rolf Kjøde påpeker, totalitære trekk. Det bunner i et syn på staten der det er staten som kjemper det godes sak og sitter med en slags objektiv verdivurdering.

I det vestlige samfunn vil dette bli en av de virkelig store problemstillingene i årene som kommer. Det liberale dilemma er beskrevet av mange, og spørsmålsstillingen er: Hva gjør det liberale samfunnet med de som ikke aksepterer de liberale aksiomene? Må ikke et liberalt samfunn også tåle de som ønsker å sette andre grenser enn de liberale ideologer? Kanskje har Jan Inge Sørbø rett når han skriver at en liberal uten dilemma før eller senere vil bli autoritær.

Karita Bekkemellem uttalte tidligere i år at bispedømmene i Den norske kirke burde tvinges til å ansette homofile prester. Religionsfriheten fyres opp på “gode sosialdemokratiske verdiers” alter. Skal trossamfunnene sikres sin egenart og frihet i dette landet er det på tide at politikere slutter å true med tap av statsstøtte og mer rigid lovverk hver gang verdiene kolliderer.

Kanskje har Mohammed Osman Rana rett i at de religiøse har dårlige kår i Norge idag?

 

Med lov skal driftene stagges

Det går mot et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester her i landet. På tross av tvetydige erfaringer fra Sverige og ikke minst protester fra dem som arbeider nærmest dem det gjelder; Pro-senteret og Kirkens bymisjon, kommer denne loven til å bli vedtatt i nær fremtid. Verken statsminister Stoltenberg eller justisminister Storberget er i utgangspunktet tilhengere av dette forbudet, men når samtlige regjeringspartier på sine landsmøter i fjor har vedtatt å arbeide for det, har man i praksis intet valg. Også KrF er tilhengere av dette forbudet.

Det er en katastrofal beslutning. Den bygger på troen på at det går an å kvele umoral ved å forby den, at loven vil få bort det som synes å være en konstant i et samfunn: prostitusjon og seksuell umoral. Dette stemmer ikke, og de som kommer til å lide, er de prostituerte.

Prostitusjon kommer ikke til å bli borte. Den blir derimot drevet ned under jorda. Det innebærer at prostituerte som allerede lever med utrygghet blir enda mer utsatt: fra nå av er de uansett involvert i ulovlig virksomhet, selv om det ikke er de som bryter loven. Men en som arbeider som prostituert er jo i sitt daglige virke interessert i at mennesker kjøper tjenestene de tilbyr, lovlig eller ulovlig. Derfor vil loven plassere de prostituerte på samme sted som dem som kjøper tjenestene: på gal side av loven. Utenfor den kontrollen som den lovlige (om ikke ønskede) prostitusjonen gjør mulig.

En horekunde vil fra nå av være en lovbryter uansett. Det vil føre til at han eller hun mister respekten for loven og det samfunnet som loven gjelder i. Og det blir lett å tenke, for dem som har slike lyster, at hvorfor begrense seg til normal seksuell aktivitet når det er ulovlig uansett. Å slå og mishandle vil falle lettere når man allerede i transaksjonen har gått over den symbolske grensen som et lovbrudd er. Og vil den prostituerte melde fra? Ikke uten å miste levebrødet sitt, i motsetning til nå.

En uttalt intensjon med den nye loven er å slåss mot menneskehandel og organisert prostitusjon. Men dette er jo allerede forbudt! Det hjelper ikke å dobbelforby noe. Det viktige for rettssikkerheten er jo at de lovene som finnes blir håndhevet effektivt. I stedet skaffer man seg en lov som blir helt umulig å håndheve. Noe grellere eksempel på skrivebordslovgivning vet jeg ikke om vi finner.

Jeg er faktisk veldig bekymret over retningen som denne loven fører samfunnet vårt i. Å forby alt man ikke liker er ingen god ide. Det er ikke forbudt med utroskap eller seksuell umoral. Prostitusjon er dessverre en liknende konstant i et samfunn. Den blir ikke borte om man vedtar at det er forbudt.

Man bør arbeide mot prostitusjon, på samme måte som man arbeider mot andre uønskede, men like fullt lovlige ting (som røyking). Å sørge for at ingen ser seg nødt til å prostituere seg, må være et mål. Men man misforstår totalt hvis man tror at denne loven kommer til å fungere som en holdningskampanje.

Den kommer av mange horekunder til å bli oppfattet som en lov presset gjennom av knipne frigide kjerringer (jeg mener ikke det, vel å merke, men jeg forsøker å sette meg inn i hvordan mange faktisk tenker). Det kommer til å redusere respekten for lovverket, og rettssikkerheten for dem som av ulike grunner opplever at de er nødt til å ty til prostitusjon for å greie livet.

 

Redningsmannen

“Et dypt splittet samfunn, som den nyvalgte president i sin innsettelsestale erklærte han ønsker å samle - venter med spenning på hva presidenten vil gjøre for å oppfylle valgløftene. Og ikke minst - med hvilken fart og energi han vil gjennomføre sine lovede dyptgripende reformer i arbeidsliv og økonomi”.

Dette skrev Aftenpostens leder like etter at Nicolas Sarkozy tok over makter og flyttet inn i Èlysée-palasset i Mai ifjor. Det var som kjent Sarkozy som vant valget, og han lovte viktige sosiale reformer knyttet til arbeidsliv og integrering samt å få Frankrikes vaklende økonomi på fast grunn. Dessuten lovte han å gjenvinne en sentral stilling i EU etter at den forrige presidenten Jacques Chirac gav hele unionen et støt for baugen da folket stemte mot ham og mot en omfattende EU-grunnlov.

Sarkozy lyktes å overbevise velgerne om en resept for å få landet ut av uføret. I den økonomiske politikken viser han seg som en sentrumspolitiker, stagnasjonen skal endres ved en kombinasjon av marked og statlig inngripen. Han bruker gulrot og pisk i arbeidsmarkedet ved å belønne innsats og tvinge arbeidsledige over i arbeid ved å redusere trygd. De som ikke vil ta imot den jobben de får tilbudt mister trygden. Slik skal han få Frankrike inn i den økonomiske eliten igjen.I valgkampen gikk Sarkozy hardt ut mot arbeidsuken på maximum 35 timer, og pensjonsalderen på 60 år. Han ønsket opprinnelig at dette skulle være minimum istedetfor maksimumsgrenser. Dette har han ikke fått gjennomslag for, istedet har det blitt innført skattefri overtid og med dette ble den gamle ordningen undergravet.

- Frankrike kan ikke fortsette å ha et slikt sosialt system. Det er ikke holdbart finansielt. Vi må definere en ny sosial kontrakt, helt fornyet og helt annerledes, sa Sarkozy i en viktig tale i senatet, tirsdag 18. september ifjor. Sosialistene ble provosert da Sarkozy demonstrerte sin reformiver ved å flytte skatt på arbeid til skatt på arbeid ved å ganske raskt øke momsen til 24,6 % for å finansiere det sosiale systemet.

Videre har Sarkozy bestemt at en tredjedel av alle stillinger som blir ledige når statsansatte går av med pensjon skal inndras (opprinnelig lovte han halvparten). Enkelte grupper som post- og jernbaneansatte har hatt en pensjonsgrense på 50 år. Dette har Sarkozy utfordret og dette førte til jernbanestreik i November. Frankrike har ingen tradisjon for å snakke seg frem til løsninger, og derfor blir hans utfordring å reformere uten å skape full konfrontasjon med fagbevegelsen. For å oppmuntre til økt innsats gav Regjeringen skattelettelser på 11 milliarder euro (83 milliarder kroner) men økonomiske tilbakeslag og stigende matvare- og energipriser har gitt folk mindre å rutte med likevel.

Sarkozy har stjålet en gammel merkesak fra høyrepopulisten Le Pen ved å opprette Departementet for immigrasjon og nasjonal identitet. Det er blitt tøffere regler for familieforening og illegale innvandrere skal ut av landet. Som inneriksminister var Sarkozy kontroversiell da han ble beskyldt for å være knallhard da han jaget sigøyenere og prostituerte ut av offentligheten, slo kraftig ned på forstadsopprørene, og kalte opptøyerne for frankrikes avskum.

Han har også vaslet strengere straff for kriminelle. Men Sarkozy har selv vokst opp i en av Paris forsteder og har vist vilje til å tak i problemene som for eksempel at mange unge innvandrere er uten jobb. Han har bladd opp 8 milliarder kroner. 45000 arbeidsplasser skal skapes i løpet av 3 år, og de unges ledighet skal reduseres med 40%. 20000 bedrifter skal slå seg ned i forstedene i løpet av 5 år.

Sarkozy har også bemerket seg i utenrikspolitikken. Han skapte overskrifter da han gikk ut mot Iran og truet med at enten stopper de sitt atomprogram ellers blir de bombet selv. Han har tydelig satt seg som mål å bedre forholdet til USA og England. Han har lenge pleiet forholdet til nyvalgte statsminister Gordon Brown. Så er han også blitt sammenliknet med jern-ladyen, Margareth Tatcher på grunn av sin store reformiver. Dette har gitt hans linje et begrep: Sarkosizme.

I forhold til EU så har presidenten arbeidet for en minigrunnlov som ikke skal til folkeavstemning, og han har lagt stor prestisje i at Tyrkia ikke skal inn i EU. Størst kontrovers har han skapt ved sitt forslag til en ny middelhavsunion (også uten Tyrkia). Dette har han ikke fått gjennomslag for, men han har fått til et kompromiss med andre ledende EU-land for å utvide det såkalte Barcelona-prosessen som vil medføre et bedre samarbeid mellom middelhavslandene.

Ifølge Sarkozy har han med dette oppnådd den tredje store EU-seieren i sin korte periode som fransk president. Den første var å få igjennom en slanket grunnlovstraktat, den andre å få etablert en vismannsgruppe som skal komme med tanker om Uniones framtid i tillegg til det nevnte samarbeidet med nabolandene.

Sarkozy omtales ikke som en mørkeblå liberalist. Han er pragmatiker mer enn en sterk ideolog. Han vil ha løsninger som fungerer. Nettopp dette kan skape noe av misnøyen. Hans pragmatiske tilnærming kan oppfattes som om det ikke er sammenheng mellom hans sterke løfter om forandring og den faktiske politikken. Men dette er velkjente utfordringer for alle som søker politisk makt. Hjemme kjenner vi det samme problemet med oppfyllelsen av Soria Moria.

Diskusjonen om velferdsordninger er interessant fordi det berører hele det europeiske velferdssystemet. Det er en rekke land som sliter av flere grunner: Det er uforholdsmessig dyrt, det gjør oss til krevende mennesker som venter at staten til enhver tid skal hjelpe oss, og ikke mist blir vi eldre og eldre. De “harde yrkene” er kanskje ikke så harde lengre og de opparbeidede rettighetene er under press. Diskusjonen er helt den samme som foregår om pensjonsreform og avtale-festet pensjon (AFP) i Norge for tiden. Vi lever lengre og dermed må folk stå i jobb lengre for at ikke kostnadene til pensjon skal vokse seg ut av alle proposjoner.

Frankrike har fått sin sterke mann og han har vist vilje til å takle å være upopulær. Han skal regjere i 5 år, og har allerede tatt viktige grep for å rette på sentrale utfordringer, men det gjenstår mye. Hans viktigste utfordringer blir å få økonomien på beina, bedre forholdet til EU og å skape tillit til at de sosiale reformene er nødvendige. Det krever stort mot å ta fatt på de enorme utfordringer det ligger i å fornye den vestlige sosiale modellen. Hvis han lykkes vil kanskje flere se til Frankrike som et foregangsland.

 

Moro fra MF

Også i en debattblogg som VinternattFør er det rom for litt god underholdning. Disse festlige sitatene stammer fra Praktikumskullet våren 2007 og er samlet av vår gode venn og kapellan Frode Granerud i Notodden.

 

”Er du først fadder, så sitter du i klisteret.”

John Egil Rø, 25. januar

 

”Jeg kjenner noen få som er fromme, og de har det sikkert bra.”

Halvor Nordhaug, 7. februar

 

”Litt lovisk kan man være.”

Halvor Nordhaug, 7. februar

 

”Jeg har en fortid som karismatiker, så jeg kan grepa.”

Halvor Nordhaug, 7. februar

 

”Det meste av livet hadde han ikke kone og barn og andre ting som plaget ham”

Halvor Nordhaug, 7. februar, om Martin Luther

 

”Hvem er det som har lagt de gule lappene der? Det er djevelen!”

Halvor Nordhaug, 8. februar

 

”En fordel med å komme fra TF er at de ikke er så vant til å holde seg til skjema.”

Halvor Nordhaug, 8. februar

 

”Unge menn, har dere gnisten i behold, eller har dere sot på pluggen?”

Halvor Nordhaug, 8. februar

 

”Det er en fin død for en prest å bli knust på Herrens alter”

Halvor Nordhaug, 1. mars

 

”Fredrik Skavlan er den perfekte svigersønn”

Halvor Nordhaug, 1. mars

 

”Lommedalen ble fylt opp av unge og dynamiske mennesker som ikke hadde tenkt å dø på lang tid, og det gjorde de ikke heller, for der ute jogger de og spiser gulrøtter.”

Halvor Nordhaug, 19. april

 

”Så du rørte sammen en pannekakeliturgi?”

Halvor Nordhaug, 19. april

 

”Litt reinkarnasjon innimellom kan være oppfriskende”

Erling Birkedal, 25. april

 

”Problemet med bryllup er at alle er glade. Det er mye bedre med gravferd hvor folk er lei seg.”

Halvor Nordhaug, 9. mai

 

”Det er mye lettere for katolske prester å snakke om ekteskapet enn for oss som vet hva det er.”

Halvor Nordhaug, 9. mai

 

”Vanskeligheten er å unngå å sende avdøde til helsike.”

Colstrup, 24. mai

 

”Cornelius kunne du vaske på 90 grader, og han var fortsatt hedning.”

Halvor Nordhaug, 30. mai

 

”Er det verre å være kvinne enn å være ond?”

Kleven, 30. mai

 

Og denne Nordhaug blir beskyldt for å være mørkemann? Det skjønner vi ikke :) 

 

Kunsten å bli helgen og kunsten å demonisere

Magnhild Meltveit Kleppa har skiftet syn på ekteskapet. Hun mener ikke lenger at det er noe som en mann og en kvinne danner, men som kan dannes så lenge det er to som vil det, uansett kjønn.

Mer skal det ikke til for å bli helgen her på berget.

Fra å være mørkekvinne, bedehusfanatiker, en levning fra middelalderen, har hun gjennomgått en ekstrem forvandling: hun er nå blitt “modig og sterk og sårbar og følsom”. Lovprisningene hagler fra den udifferensierte presse.

Hun måtte være “ærlig mot seg selv, sin familie og Gud”, forteller hun. Og vi tørker en tåre i øyekroken. Hun har samtalt med sin homofile sønn og hun har gått gjennom en prosess som hun krever respekt for. Og fy da, fy da, KrF! som våger å påpeke at hun ikke lenger står for det hun stod for da hun ble valgt inn på Stortinget. Man er da vel ikke forpliktet på noe annet enn sine egne følelser, er man vel?

For at jeg skal ha respekt for politikere som skifter mening om hva slags lover vi skal ha i landet, må to kriterier være oppfylt:

1) At man ikke gjør det for å løse følelsesmessige konflikter i eget liv.

2) At man argumenterer saklig for skiftet, og ikke henviser til irrelevante saksforhold.

Kleppa oppfyller ingen av disse kriteriene, og derfor har jeg ikke så mye respekt for hennes skifte av mening (hvilket ikke er å si at jeg ikke respekterer henne eller tolererer at hun er uenig med meg).

Hun legger ikke skjul på at dette har vært en “personlig prosess” for henne. Men er ikke dette totalt irrelevant for hennes rolle som premissleverandør for politikk? Politikk handler om å bygge et samfunn ut fra noen forestillinger om hva som er tjenlig og hva som ikke er tjenlig for helheten. Da er det med respekt (!) å melde irrelevant å trekke inn Kleppas homofile sønn. Det er faktisk bare føleri.

Men føleri man er enig med, er jo det vackraste som finns.

Kleppa leverer ingen argumenter for sitt skifte av syn. Hun snakker noe om hvor vanskelig det er å være homofil på bygda og om selvmord blant homofile.

Jeg undres: mener statsråden at vi som er motstandere av å omdefinere hva et ekteskap er, er ansvarlige for at unge mennesker tar livet sitt?

Hvis hun mener det, er det en uhyrlig påstand som hun burde gjøre rede for og dokumentere. Hvis hun ikke kan det, bør hun holde seg for god til å komme med den.

Hvis hun ikke mener det, er det irrelevant og forstyrrende. Det er føleri.

For denne saken handler ikke om diskriminering. Den handler ikke om å motta respekt for at man er den man er. Den handler ikke om skammen som mange kjenner for følelsene sine.

Den handler om hva en familie er. Hva et ekteskap er. Hva slags oppvekstvilkår som er best for barn. Hva slags samfunn vi ønsker oss. Manges svar vil være annerledes enn mine på disse spørsmålene. Men først når vi blir enige om at dette er saken, kan argumentasjonen begynne.

Nå handler det om staten som overdommer over hvor “vakker” kjærligheten mellom to mennesker er. Det minner ikke så lite om FrPs herostratisk berømte “dokumenterte kjærlighetsekteskap” for noen år siden. Da satt ironien løst. Men nå tar ikke politikere fem øre for å la følelsers antatte estetiske verdi sette agendaen. Men alle vet at kjærlighet både kan være vakker og heslig, både sunn og syk, både god og ødeleggende. Men det har ikke staten noe med. Den har bare med å legge noen rammer som gjør samfunnet best mulig.

Det er dette som er det ekte intimitetstyranniet. Når politikere ikke lenger representerer noe annet enn sine egne personlige historier. Når et skifte av politisk standpunkt blir beskrevet som en omvendelse. Når man bare regnes som fullt ut menneske hvis man mener det samme som “alle vi”.

Dit er vi kommet. Det er sørgelig for demokratiet.

 

Statskirken sementeres

I 1983 slo Høyesterett fast, i dommen mot Børre Knudsen, at §2 i grunnloven om Den evangelisk-lutherske religion som statens offentlige religion ikke binder staten. Kun kirken.

Med andre ord: §2 legitimerer at staten holder seg med et religionsvesen, men det har ingen implikasjoner den andre veien. Dette slo hull på hovedargumentasjonen til “abortprestene” om at abortloven var i strid med grunnlovens binding til den kristne tro og dermed dens etikk. Samtidig avslører avgjørelsen den snare kirken er fanget i.

Arbeiderpartiets politikk fikk mange statskirkemotstandere til å se rødt i fjor når den på et sentralstyremøte vedtok en rekke bestemmelser om statskirken. Sentralstyret ville ha fortsatt statskirke, men samtidig gjøre to viktige endringer i grunnloven som fjerner grunnlaget for den. Ap. vil fjerne henvisning til Den evangelisk-lutherske religion i §2 og oppheve bestemmelsen om at minst halvparten av Regjeringens medlemmer må være medlem av Den norske kirke.

Bestemmelsen fikk flere kommentatorer til kjapt å slå fast: Ap vil ha en fortsatt statskirke, men ingen statsreligion. Den indre logikken her er det umulig å skjønne. Tidligere kirkemøtemedlem Otto Strand kommenterer det slik: “Mange av debattantene uttalte seg som kirke­medlemmer som ville forme sin kirke, og ikke som politikere som skulle forme statens religions- og livssynspolitikk”. Med andre ord det er ren maktbruk som ligger bak. Statskirken er tydeligvis viktig for Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiets drøm er at kirken skal være en viktig kulturbærer i det sosialdemokratiske drømmesamfunnet. Ap-presten Einar Gelius gikk i et tv-program ut mot de konservative i kirken: De ønsker en smalere kirke, jeg ønsker en åpen og raus kirke. Dette er betegnende for Aps kirkesyn. Sosialdemokratiet er jo ifølge Ap. det eneste virkelige gode for alle mennesker og deres definisjon av toleranse må derfor prege kirken.

Kirken blir dermed redusert til å være en kulturmarkør, en seremonimester, statens religionsvesen. Et sted hvor mennesker kan oppleve noe fint og der hvor tradisjoner kan videreføres slik at ikke juleferien henger helt i løse luften.

Trond Giske bryr seg fint lite om kirkens egenart som trossamfunn. At kirken har en oppgave som forkynner og evangelieformidler blir aldri nevnt. At kirkens herre ikke er kirkestatsråden, men Kristus er ubetydelig. Prinsippet om religionsfrihet og rett til å velge egne ledere blir neglisjert. Kinas politikere velger også ut religiøse overhoder.

På spørsmål om det ikke er selvmotsigende å grunnlovsfeste at alle religioner er likeverdige, samtidig som regjeringen skal utnevne biskoper i Den norske kirke, svarer Stoltenberg: – Jeg tror man må erkjenne at for å få en samlende løsning må man finne et balansepunkt mellom det rent logiske og det å ta vare på norsk historie, tradisjon og særegenhet. Det er en god del i livet som ikke er helt logisk, og religion er ikke blant de mest logiske områder.

Med andre ord; det betyr ikke så mye om vi er prinsipielle så lenge Arbeiderpartiet får det som de vil. Full kontroll med kirken uten at kirken krever noe tilbake. Kirken har jo hatt alt for mye makt opp gjennom, da kan vel den norske stat herse litt med den før den smuldrer helt opp?

Trond Giske gav tydelige signaler før jul om Regjeringens kirkepolitikk. Den evangelisk-lutherske religion skal ut av grunnloven, kirkestatsråden kan velge ut biskoper alene og statskirken skal fremdeles være grunnlovsforankret. Jeg er helt enig i at staten bør ha en mer åpen verdiforankring, men da må vi ta konsekvensen og la kirken være et fritt trossamfunn med alle rettigheter.

Regjeringen lovpriser menneskerettigheter og FNs charter. Kanskje det er på tide og ikke bare ta det frem når det passer inn i Soriamoria, men ta konsekvensen av dem også når det koster.

 

Israel og Palestina: Er det noen sjanse?

Alle Midtøsten-eksperter har begrenset tro på resultatet av Annapolis-konferansen som ble innledet Tirsdag 27. Nov. På sakskartet står vriene spørsmål som grenser for en framtidig Palestinsk stat, Jødiske bosetninger, Jerusalems status og Palestinske flyktninger. Men finnes det likevel håp?

Våren 2006 vant den tidligere terrororganisasjonen Hamas valget i Palestina. Gjennom noen intense dager vant Hamas kontroll over Gazastripen tidligere i år. -Dette er en gavepakke til alle de som hater palestinerne og den palestinske saken, sa parlamentsmedlem og tidligere regjeringsmedlem Hanan Ashrawi dengang. Dette danner et viktig bakteppe som forklarer den manglende entusiasmen for fredsforsøket. I realiteten er palestinernes president Mahmoud Abbas uten særlig politisk innflytelse i et amputert Palestina. I tillegg er Ehud Olmert den minst populære statsministeren i Israels historie.

Hamas (den reelle maktinnehaveren i Palestina) er altså ikke innvitert til konferansen som skal løse Palestinas problemer. Det er imidlertid 43 andre land, deriblant erkefienden Syria. Et lant som ifjor forsynte Hizbolla-geriljaen i Libanon med våpen for å bombe Israel. Allerede her skimtes et ørlite håp: Ifølge en Libanesisk observatør kan Syrias deltakelse være et varsel om en svakere allianse mellom Iran og Syria. Iran har nemlig fordømt konferansen.

Dette setter spørsmålet om Israel og Palestina inn i en større sammenheng. Felles for mange av de fremmøtte er nemlig frykten for Irans ekspansjon som stormakt i området. Ironisk nok har USA fremmet Irans dominans ved å styrte det sunni-dominerte Irak. Til og med krigslystne sunnier heier nå fram Ahmadinejad som muslimenes nye kalif. En felles front mot Iran er en mulig forståelse for president Bush` nye engasjement i Palestina-konflikten. Ved siden av å sikre sitt ettermæle selvsagt.

Skjærene er mange nok i Israels nærområde. Israel har bygget en sikkerhetsmur et godt stykke inne på Vestbredden. I seksdagerskrigen i 1967 annekterte Israel Golanhøydene (Syria), Vestbredden (Jordan) og Gazastripen (Egypt). Det er aldri blitt fred om disse områdene. Israels bosetninger på Vestbredden er en av de vanskeligste spørsmålene i diskusjonen om en palestinsk stat. Men til syvende og sist er det spørsmålet om Jerusalem som står som kanskje det mest vriene spørsmålet. Både symbolsk, kulturelt, historisk, geografisk og religiøst representerer byen hele konflikten i et nøtteskall. Palestinerne krever Øst-Jerusalem (med tempelhøyden) som sin hovedstad.

Tilsynelatende er det spørsmålet om tillit som er det mest prekære i regionen. Israel har levd med en stadig trussel fra sine naboer om å bli “kastet på sjøen”. Israels sikkerhetsmur gir intet godt klima for dialog med palestinerne om en ny stat. Libanonkrigen ifjor har skadet forholdet til Syria. Irak er en tikkende bombe og ingen av landene stoler på Iran som ledende stormakt. Men er tillit det eneste som skal til?

Vi kan ikke forstå den stabilt ustabile situasjonen i Midtøsten uten å analysere kulturelle og historiske spenninger, samt maktstrukturene i denne kompliserte regionen. Irak-krigen har ført til en helt annen fordeling av makten i Midtøsten. Verken Palestina eller Israel er svært villige til å gi avkall på land eller sikkerhetsmur. Landene kjemper dessuten om militær styrke og innflytelse på fredsforhandlingene. Uten en sterk pådriver for fred kommer de neppe noen vei.

Her er vi også ved kimen til løsning. Et sterkere engasjement fra USA i fredsforhandlingene, støttet fra Russland, Eu og FN kan vekke til live det snart 5 år gamle veikartet for fred. Syrias medvirkning i Annapolis kan bety en løsning på den 40 år gamle konflikten om Golanhøydene. Kanskje har parlamentsmedlem i Israel og rabbiner Michael Melchior rett når han uttaler:

Splittelsen går ikke mellom jøder og muslimer eller mellom israelere og palestinere, men mellom dem som ønsker å arbeide for fred og dem som ikke gjør det.

I så måte starter enhver fredsprosess med tillit, dialog og forsoning. Deretter må kabalen legges slik alle får en del de kan si seg fornøyd med. Det kan ta tid, men det er vel ikke forbudt å håpe?

 

Samfunnets blinde flekk

Hva er det med den norske kirke? Hvorfor er den så opphengt i kjønn og seksualitet? Slik spør VG, og selv om fristelsen er stor til (med Hugin og Munin) å slenge tilbake at vel, det finnes kanskje tabloider som er enda mer opphengt i sex enn kirken, så skal jeg heller svare på spørsmålet.

For saken er jo at sex er forferdelig viktig. Både for oss som enkeltmennesker og for hvordan samfunnet ser ut. Det er gode grunner til å være opptatt av sex og seksualitetens rolle - hvis man har et ønske om et godt samfunn.

Troen på at “hva folk gjør på soverommet” kun er en privatsak, må være det dårligst begrunnede credo i hele vårt samfunn. All erfaringen vår tilsier jo at det ikke er sant! Utroskap, skilsmisser, barn her og der, uønskede graviditeter og abort - sexlivet til folk får store og uoversiktlige konsekvenser for hele samfunnet. Nye undersøkelser viser at barn opplever skilsmisser som følge av utroskap som alvorlige traumer. Detaljer brenner seg fast, de blir kastet ut i uoversiktlige følelser og må manøvrere i umulige farvann. De tar skade. Lik det eller ikke, men det er sannheten. “Hva folk gjør på soverommet” kan ødelegge barns liv.

Og den som blir bedratt, den som bedrar, den som er middelet for bedraget - alle vet at dette er vanskelige ting å forholde seg til. Det angår hele livet. Ideen om at man kan løsrive sex fra relasjoner - som flere og flere synes å ta til orde for, er like absurd som ideen om å løsrive spising fra fordøyelse. Og om man skulle klare det (med falsk magesekk, så å si, for å bli i bildet) så ville jo sex ha mistet all sin magi og kraft og bli redusert til teknikker for egen nytelse - noe man kanskje kan klare mindre komplisert på egen hånd (uten at jeg skal gå nærmere inn på det:))

Sannheten om promiskuitet er jo at det er et snyltefenomen. (Jeg er, som noen skjønner, litt opptatt av snyltefenomener for tiden.) Det jeg mener med det, er at fenomenet ikke kan stå på egne bein, men er avhengig av det man forsøker å unngå. Tenk på porno. Rent objektivt betraktet er jo porno ufattelig kjedelig: man har et ekstremt snevert register som man varierer i det uendelige. Ingen ville gidde å holde på med dette hvis ikke det var for at disse rå uttrykkene for seksualitet iverksatte lengsler og fantasier knyttet til anerkjennelse, det å bli sett, elsket, verdsatt, å være del av et inkluderende fellesskap. Og tenk på hvordan f eks s&m snylter på en ekstremt gammeldags skyld-og-straff-moral, og vitner om menneskers lengsel etter underkastelse, overgivelse, nærhet, fellesskap…

Seksualiteten spiller på dype strenger i oss. Og derfor får alt det som har med sex å gjøre så store konsekvenser. Men det nekter man å se. Sex som samfunnsfenomen unnslipper oppmerksomheten, og fenomenet blir i stedet innlemmet i en individualistisk referanseramme. Men kan det - ærlig talt - tenkes noen mindre individualistisk foreteelse enn å ha sex med et annet menneske? Sex er prototypisk fellesskap, og siden menneskets lengsel går i retning av fellesskap og tilhørighet, er det ikke rart at et samfunn som er fattig på dette, blir hekta på sex.

Dette, kjære VG, er grunnen til at kirken er og bør være opptatt av sex. Og grunnen til at VG også er det. Men vi må finne gode måter å snakke om det på, som tar menneskets helhet på alvor, og ikke forsøker å dele inn livet i uoverstigelige båser.

 Til slutt om “hva folk gjør på soverommet”-argumentet knytta til homoseksualitet. Jeg tror litt uærbødig at man rett og slett ikke mener det når man bruker det argumentet. For det samme kunne jo sies om incest, konemishandling osv. Det man mener, er at det ikke skader noen. Det er et mye bedre argument. Men da kan man heller si det.  

Man kan imidlertid ikke fra det slutte at det folk gjør på soverommet, ikke skader noen.

 

USA, valg og underlige hjertesaker

USA allierte seg med erkefiendene Syria og Iran i kravet om å avvikle dødsstraff i FN. Saken fortjener all den oppmerksomhet den kan få!

USA har de siste årene hatt som sin utenrikspolitiske agenda nummer en å bekjempe røverstatene i Midtøsten. Røverstatene er vel og merke definert av USA selv og i bresjen stod lenge Irak. Styrkeforholdet mellom det shiamuslimske Iran, det sunnimuslimske Syria og det sunni-ledede Irak under Hussein har vært en viktig nøkkel til stabilitet i regionen. Under Irankrigen mellom 1980 og 1988 støttet USA Saddam Hussein i kampen mot prestestyret i nabostaten. 3 år senere ble Hussein hovedfienden da han gikk til krig mot oljestaten Kuwait.

Når Irak faller sammen etter invasjonen forsvinner noe av dette styrkeforholdet. Om ikke Midtøsten har vært ustabilt til nå blir det i hvert fall det med borgerkrig i Irak, Syrias støtte til Hizbolla-geriljaens angrep på Israel ifjor og Irans stadige rasling med sablene. Hussein holdt noe av dette på plass, men vi skal selvsagt ikke glemme at han styrte sitt land med jernhånd i et stramt diktatur.

Det interessante i FNs behandling av død som straffemetode er hvordan USA uten skrupler allierer seg med sine verste fiender i kampen for en primitiv og utdattert straffereaksjon. Det er virkelig på sin plass å spørre hva som driver USA rett i armene på sine rivaler? Har Michael Moore rett i sin beskrivelse av USA som en røverstat på linje med de nevnte? Er det maktinteressene blant konservative i USA som har for mye makt? Er det et pragmatisk ønske om allianser fra sak til sak som driver supermakten? Eller er det redselen for å bli ydmyket av et nederlag i vårt største fellesprosjekt, FN?

Svaret ligger kanskje midt imellom? Uansett, USAs kamp for “freedom and democracy” ledsaget av militære handlinger uten FN-mandat i midtøsten gir meg en stadig sterkere bismak. Hvis du i tillegg kombinerer dette med arroganse, uvitenhet og en stor posjon patriotisme ser det ut til at du har god sjanse på jobb i Bush-administrasjonen.

Jeg var en av dem som støttet Bush da han kom til makten fordi jeg håper på en abortlovgivning i verdens supermakt som tar hensyn til barnets rettigheter. Men når den samme presidenten nært sagt med bibelen i hånd støtter dødsstraff, ivrer for en liberal våpenkontroll, ikke tar videre hensyn til klimaspørsmål, nekter fanger rettsak på Guantanamo, overkjører FN og eksporterer en postordre-form for demokrati uten røtter i folkeretten, da blir jeg i tvil!

Det er snart valg! NewYork-borgermester Rudolph Giuliani ligger godt an til å bli republikansk kandidat. Den liberale aborttilhengeren som samtidig ivrer for at USA skal vise muskler i den arabiske verden kan gi oss det verste av alt. Men hva skal en engasjert blogger gjøre mot millioner av mennersker som krever rett til våpen og samtidig vil ha lynsjestemning i amerikanske fengsler?